Furuset Ishockeys historie

Norges ledende ishockeyklubb gjennom tidene

1934 - 1945: Den spede begynnelsen
«I ånden så vi skranker falle, spenstige Furusetgutter i tette kolonner klar til oppslutning.»

"Ishockeygruppens start i Furuset skjedde på følgende måte: 2 mann pluss undertegnede blev plutselig full av glød for denne nye sporten som het ishockey. Det bruste i oss slik som det bruser når vi øyner en ting som er vesensbestemt til å slå igjennom. I ånden så vi skranker falle, spenstige Furusetgutter i tette kolonner klar til oppslutning. Viljesterkt mannskap ferdig til anlegg av banen, hendige snekkerfrø til å spikre vanter, og små ildsjeler som monne ha luktet på en ambolt, i full aktivitet med å fikse bur og annet smijernsarbeide. I dagdrømmer og i or'ntlige drømmer så vi det hele fullbrakt i løpet av no time.

Hvor det blev med drømmen! Tross oratorisk utfoldelse, trusler og bønner, oprant hver eneste dag den dagen da vi stod uten tilslutning. I stedet for å stå stolte på vår isflate, blev vi stående på bar bakke i enhver henseende, hvorefter 2/270 deler av Furusets medlemmer ga blanke i all lunkenhet og startet på egenhånd. Når vi er så ubeskjedne å nevne hvem disse to var, er det fordi forbannelsen fra hin tid fremdeles sitter som spisse tagger i vårt sinn. Bamse Michelsen og Scapin Edvardsen (ja, der står vi!) fordelte arbeidet mellem sig med henblikk på anlegg av Norges første ishockeybane.

For å gjøre en lang historie kort, så lå plutselig isen der en dag! Første etappe var et faktum. Nu stod det mindre vesentlige igjen, nemlig å skaffe 9 spillere.

Det var flere som meldte sig, men formedelst Bamse og undertegnede hadde anlagt banen, mente vi å ha en viss rett til å velge og spesielt vrake. Langhalsete ynglinger med skuldrer som middels brusflasker blev prompte satt tilside. Hvad vi trengte efter vår opfatning av ishockeyspillet, var store, sterke, sinte stygge slaktere med hår på brøstet. Og den utseendekonkurranse som nå blev holdt, gav som resultat at karer som Sundbye & Henrichson Brothers, Kåre Thorvaldsen, Jørgen, Scapin, Witsøe, Løken, Kjeld og Bamse kom frem i lyset.

Til sammenligning kan nevnes at det ishockeyutstyr som var opført med en listepris til 270 kroner kom hver av oss på ca. 3 kroner plus risikoen ved å stjele filt til knebeskyttere. Solide papplater blev smuglet ned i strømpeleggen, og små pikante sofaputer blev plasert på de steder som måtte forutsettes å bli blå og ømme ved plutselig kontakt med isen.

Å, hvor vi stred! "Mester" hadde en spesiell tiltrekning på pucken som søkte tilhold i det han yndet å kalle nesa si. Nu kunde jo ikke den bli verre, men den sprakk og blødde, og blødde og sprakk, slik at far'n hans hadde mere bry med gutten enn med alle togene tilsammen.

Det er så vidunderlig å kunne tilstå nå uten å bli trukket til ansvar! Efterhvert utviklet vi en fabelaktig opfinnsomhet:
Listige jernskinner blev med omhu og skarpe tagger plasert på køllenes tvertrær, og sjelden så man så store sår hos motspillerne som akkurat når vi fikk ram på dem. Slik kunde vi fortsette i det uendelige å gi tips om hvor våre bitre fiender fra dengangen skulde finne noen å la opspart vrede gå utover, men vi kan beherske oss.

Idag er det jo lutter velstand og kultur og alt så'nt. Vi er representert i forbund og på landslag, blir så å si mestere rett som det er og er i det hele tatt jævlie. Det er jo hyggelig å være vidne til det vidunder at noe kan gro og vokse. På is."

Den første NM-kampen

Scapin, Bamse og de andre ildsjelene satte i gang hockeyeventyret på Furuset. Med landets første permanente ishockeybane, fikk Furuset Stadion æren av å arrangere den aller første kampen da den første offisielle Norgesserien ble innledet i 1934. Den historiske begivenheten fant sted 4. januar 1935 mellom Osloklubben Gjøa og Furuset.

Pressen og notabilitetene fra ishockeyforbundet var sterkere representert enn publikum den aftenen; men spillerne trengte verken tettpakkede tribuner eller utålmodig, forventningsfull tråkking av uoverskuelige tilskuermasser. De var nervøse og spente nok likevel, da ishockeyforbundets første president Rolf Gjertsen ga signalet til den første mesterskapskampen i Norge. Slik beretter Gjertsen selv om det store øyeblikket:

"Furuset I.F. gir kampen en festlig ramme med fakler og høitalermusikk. Klubbens uopslitelige formann, Ole Reistad, er tidtager og trakterer gong-gongen (en kjempemessig stekepande) med fynd og klem."

Furusetgutta tapte 0-5, og kampen var nok av større historisk enn sportslig verdi. Det var likevel et stolt, om enn meget utkjaset Furusetlag - inklusive Scapin og Bamse - som vandret av banen. Nå var de i gang!

Gjennombruddet kom virkelig også året etter. Furuset startet 36/37-sesongen med å slå regjerende Norgesmester "Trygg", og ledet en stund serien. Den gode sesongen gjorde også at ishockeyen fikk gehør innen alle deler av FIF, og allerede fra neste sesongs begynnelse ble det etter forslag fra hovedstyret engasjert en svensk trener, Bertil Bergmann.

-----------------------------------------------------------------------------------

Den 20. januar 1939 spilte Norge for første gang landskamp mot Sverige, for øvrig på Bislet. Norge tapte kampen knepent 3-4 etter perioderesultatene 1-1, 0-2 og 2-1. Med på laget var Furusetspilleren Johnny Larsen, som kvitterte for tilliten med å banke inn Norges tredje mål. Dette skulle bli det første av svært mange mål scoret av Furusetgutter på landslaget.

-----------------------------------------------------------------------------------

Furuset feiret sitt 35-årsjubileum. Æresgjest var klubbens Grand  Man, Ole Reistad, som på dette tidspunktet var alvorlig syk, men som ikke ville avslå klubbens bønn om å komme ned for å si noen ord til gutta. Og Reistad slo fast at hans beste medisin den siste tiden hadde vært ishockeylagets seire og framgang.

-----------------------------------------------------------------------------------

Norgesmestre

Det svirrer med fornavn, de gutta er kjente!
De taper jo aldri - får stadig "i mente".
Men viraken stiger dem ikke til hode(t)
det holder de kalt - de venter på "Mode"

Ikke rart at laget var dobbelt inspirert og klubben møtte mannsterke opp for å se kampen mot Mode på Dælenenga. Furuset hadde gitt avkall på hjemmebane til fordel for større inntekter i Oslo. Og publikumsinnrykket var over all forventning. 1.598 betalende tilskuere var publikumsrekord for seriekamper i ishockey den gangen. Kampen endte 3-3 etter at Furuset først dominerte, mens Mode presset hardt på slutten.

Furuset vant også de to siste kampene i åttelagsserien. Nå måtte Mode vinne de to resterende kampene for å komme á poeng og få omkamp mot Furuset. Ikke rart at mange Furusetsupportere tok turen til Dælenenga for å heie fram Gamlebyen/ Forward mot Mode. De fikk se Johnny Larsen score mot Modes legendariske keeper Per "Peddal" Dahl. Som gammel Furusetgutt hadde ikke Larsen det minste i mot å hjelpe sine gamle venner til sin første NM-tittel.

Bravo Furuset!

Idrettsbladet "Innsats" oppsummerte slik: "Bak den kameratflokkens første NM i ishockey, ligger det en enestående innsats og kampmoral. Selv om motstanderne har hatt ledelsen, har de unge og tekniske fighterne aldri gitt opp. Nei - på´n igjen.

Da mesterskapet var vunnet, hørte jeg en replikk som røper én av grunnene til fremgangen: "Nå skal'n Ole (er oberst Ole Reistad) kose seg."

Bravo - Furuset! Det var en bragd etter Reistads hjerte...

Ved juletider samme året døde Ole Reistad, bare 51 år gammel. Han rakk likevel å få med seg at klubben han var så glad i hadde tatt sitt aller første NM-gull i ishockey.

-----------------------------------------------------------------------------------

1949 - 1954: Solheimrekka

I offisiell norsk hockeyhistorie betegnes årene fra 1949 som "de fem gyldne". Den førende klubben i denne gullalderen, var uten tvil Furuset. Og i spissen for Furuset igjen fant man brødrene Øivind og Leif Solheim.....

Etter NM-seieren i 1949 fikk laget mye skryt i pressen, ikke minst fordi klubben hadde et så ungt og lovende lag. Videre ble det pekt på FIFs taktikk som gikk ut på å ikke gjøre spillet vanskeligere enn det er, og å ha en mann "konsekvent plassert på midtlinjen". Denne taktikken hadde kanskje ikke vært like vellykket i dag?

Som lønn for innsatsen ble FIFs stjernerekke med Øivind Solheim, Carl Erik Guldahl og Roy Sørensen tatt ut på landslaget mot Pressens lag, hvor igjen FIF-gutta Tore Arnesen, Bjørn Kristiansen og Leif Solheim kom med. På denne tiden besto et hockeylag av ti spillere. Det vil si at seks av ti Furusetgutter var representert. Kampen gikk på Dælenenga i heller guffent vær, men trakk hele 2.500 tilskuere. Det var ikke noe å si på hockeyinteressen den gang.

Som en kuriositet kan nevnes at A-laget innledet 1950-sesongen med en treningskamp på stadion mot Vålerengens IF, som den gangen var langt fra noe storlag. FIF feide gjestene av isen med 7-3.

-----------------------------------------------------------------------------------

OL på Jordal Amfi

Vinterolympiaden på hjemmebane var selvfølgelig den store begivenheten i 1952. Hockeyfolket gledet seg ekstra i og med at Jordal Amfi ble åpnet som den første kunstfrosne hockeybanen i Norden. Til åpningen av amfien kom Sveriges landslag for å spille mot Norge.

Sverige vant 6-2, og Sven "Tumba" Johansson puttet inn fire mål. Fem tusen tilskuere fikk se Øivind Solheim lage begge Norges mål. Lillebror Leif scoret ikke, men var en av de aller beste på banen. "Furusetrekka" med Solheimbrødrene og Carl Erik Guldahl var for øvrig selvskrevne og gjorde en god innsats i de fleste treningskampene landslaget spilte som oppladning til OL.

I NM banket Furuset erkerivalen GIF 4-2 i den femte serierunden. I nest siste runde vant laget hele 12-2 over Stabæk, og da Gamlebyen samtidig tapte for Skeid, var allerede FIF norgesmestere. I siste kamp mot Mode fikk derfor FIFs ildsjel Johs. Malerbakken overta plassen til Leif Solheim som en æresbevisning. Riktignok ble det tap 5-2, men FIF var altså norgesmester - for tredje gang på fire år!

To Furusetgutter fikk lov til å representere Norge i OL, og hvem andre enn Solheimbrødrene. Øivind fikk den store ære å score OLs første mål på en flott soloprestasjon etter bare 9 minutter, mens Norge spilte i undertall mot USA. Amerikanerne vant den nervepirrende kampen 3-2. Resultatet var likevel en stor prestasjon av det norske laget.

-----------------------------------------------------------------------------------

1966 - 1978: Hockeyskolen

Per Ingjer var med på å legge grunnlaget for gjenreisningen av Furusets storhet. «Hockeyskolen» og «slipebua» er begrep svært mange norske hockeyspillere har et takknemlig forhold til.

Per Ingjer kom til Furuset for første gang i sekstiåra, i en periode hvor det meste lå langt nede. Selv om Leif Solheim hadde gjort et vellykket comeback og vunnet den aller første Gullpucken som Norges beste spiller i 1959, lå hockeyen i realiteten med brukket rygg på sekstitallet.

Ishockeyen på Furuset var nede i sumpa på den tiden. De hadde en åpen arena, et stykke bortenfor der hallen lå, forteller Per, som nå har rundet 80 år. - Et lag fantes også, men det var heller ikke så mye å skryte av.

Per har stort sett hatt det som kan krype å gå av landslagsspillere på hockeyskolen. Men noen huskes bedre enn andre:
- Anders Myhrvold, Frank Vestreng, Ole Eskild Dahlstrøm og Sven Lien gikk alle hos meg, bare for å nevne noen. Jeg så tidlig hvem som hadde talent for ishockey. En pekte seg mer ut enn alle andre: Botta!

-----------------------------------------------------------------------------------

Bjørn Skaare

For det var Per som oppdaget Botta, da han spilte lilleputtfotball i Grorud.

- Han var et like stort talent i fotball, og hadde evner til å bli virkelig god. Jeg tok ham med til Furuset, og da var det gjort, minnes Per. - Hockey fenget ham med en gang. Han var aldri i tvil om hva han ville da han kom til Furuset. Han hadde overblikk og spilleforståelse som ingen annen, og enorme tekniske kunnskaper. Botta var virkelig et utrolig talent.

- Jeg ga aldri Bjørn noe ekstra, men han fulgte mye bedre med enn alle andre. Det satt i hodet på ham. Botta gikk lengre enn alle andre, og gjorde mye uten Pers anbefaling. Blant annet trente han med vekter hjemme, noe Per var i mot.

- Slikt skal du ikke drive med før du er fullt utvokst. Vekter kan du begynne med når du blir eldre. Men Botta trente sammen med Tom Huse hjemme i kjelleren på Kalbakken. Det forbauser meg ennå at han tålte det.

- En gang kom Bjørn bort til meg, og sa at han ville spørre om noe. Ja, hva da, svarte jeg, og trakk ham litt unna de andre.

Du Per, jeg leter etter sannheten. Hvor finner jeg den, spurte Bjørn. Den er ikke langt unna, svarte jeg. Den bor i deg den, Bjørn. Slik var Bjørn. Et tenkende menneske.

Bjørn var unik. Han stod opp grytidlig om morgenen, syklet over Jevnaker og Hadeland, ned til Majorstua hvor han trente på helsestudio, hjem for å hvile, og var så på trening med laget om kvelden. Som coach har man ofte trøbbel med spillere som sluntrer unna. Men med Bjørn var dette aldri noe problem. Han kunne være uryddig i stilen, men jeg hadde aldri noen konfrontasjon med ham.

Jeg husker spesielt en av de finalene vi spilte mot Vålerenga på Jordal senere den sesongen. Før kampen sa Bjørn til meg at jeg ikke trengte å ta ham av isen. Han skulle komme sjøl når han ble sliten. Han kom etter 14 minutter, ler Erik.

Jeg husker da vi var på avslutningstur til Danmark. Bjørn hadde med seg vekter i kofferten, slik at han kunne trene på rommet.

-----------------------------------------------------------------------------------

1976 - 1980: Veien tilbake

«Det var ikke noen kultur for å vinne. Etter at det begynte å rulle og gå med trening, meldte også resultatene seg.»

Da Erik Ask kom til klubben i 76, hadde ikke A-laget til Furuset vunnet noe siden 1954. Så lenge hadde det gått siden en av de mest tradisjonsrike klubbene i Norge hadde tatt sitt siste Norgesmesterskap. Men det skulle snart bli slutt på elendigheten. For med Erik Ask som innpisker og inspirator, gikk det ikke mer enn tre år før «bøtta» var på plass igjen.

- Det var sånn i Furuset, sier Erik.

- Klubben har alltid hatt en masse talenter, men disse fikk ikke anledning til å utvikle seg videre. På juniorsiden var det både kvalitet og kvantitet, som blant annet kom til uttrykk med NM-gull for juniorer, men dette hadde hittil ikke gitt tilsvarende utslag på A-laget.

Et generasjonsskifte

Erik overtok et lag bestående av spillere som var i ferd med å legge opp. Fredrik Bergmark, Bjørn Svendsen, Morten Arnesen, Cato Samuelsen, Svein Pedersen, Knut "Kula" Vibekk, Richard Hauglund, Tommy Juul og Håkon Lundenes hadde alle tjent klubben i en årrekke, men aldri vunnet noe annet enn divisjonsmesterskap. Nå hadde de sagt sitt på isen. Nye krefter sto klare til å overta.

- I den aller første seriekampen i 78/79-sesongen, dro Furuset til Stjernehallen, og vant 3-1. Det ble betegnet som en bombe. Enda mer moro var det i Askerhallen. Hjemmelaget stod med to strake seire, og var regnet som store favoritter. Vi vant hele 10-1, og spilte dem langt opp på tribunen, ler Erik.

- Det som var så moro det året var at ti aviser tippet oss ned. Men vi vant serien, og gjorde alle tips til skamme, sier Erik Ask.

Ingen har gitt Furuset flere høytidsstunder enn Botta. Historien om da han kom hjem fra Canada, og rett til Stjernehallen er blitt klassisk.

- Det var i 1980, da vi ble norgesmestere. Henry Vestreng ringte meg og fortalte at Botta stod på flyplassen i Montreal. Han var på vei hjem, og ville sannsynligvis komme tidsnok til kampen i Stjernehallen denne søndagen. Siden ingen ting var hundre prosent sikkert, fikk jeg beskjed om å ikke si noe til de andre på laget.

Bjørn hadde ikke med seg noe utstyr, og siden dette var en lørdag ettermiddag, var det liten sjanse til å få kjøpt noe. Løsningen ble Erik Guldvik. Vi dro ned på lageret hans, og fikk tak i det han trengte i riktig størrelse. Husker blant annet at vi fant noen røde Bauerskøyter. Jeg tok med bagen i bussen, og dro sammen med laget til Fredrikstad. Henry dro til Fornebu for å hente Bjørn. Etter planen skulle han lande litt over to, men flyet var to timer forsinket. Henry kjørte ham rett ned til Fredrikstad, men da var han så sent ute at han ikke rakk oppvarmingen. Da gutta kom inn i garderoben etter å ha varmet opp, satt Bjørn der og skiftet. Da var det morsomt å se ansiktene deres.

Jeg hadde på forhånd lagt opp to taktikker. En med Bjørn, og en uten. Hvis han kom skulle han spille i rekke med Sigurd Thinn og Sven Lien. Stjernens lag - og ikke minst publikummet - ble bleike om nebbet da han entret isen. Tre perioder senere hadde Furuset vunnet klart. Syv mål fra Sigurd, alle på pasning fra Bjørn, og to fra Bjørn selv.

1980 - Triumf

Det ble mye jubel den sesongen. De hadde vunnet seriemesterskapet i sesongen 78/79. Året etter ble det The Double.

- Vi slo Vålerenga i finalen, og kunne heve kongepokalen over hodet. Den første siden 1954. Ikke rart jubelen stod i taket. Det var dette vi hadde slitt for i flere år, sier Erik.

Suksessen gjorde Furuset attraktiv for spillere fra andre klubber. Harald Bastiansen, Åge Ellingsen og Øystein Jarlsbo kom da Forward sprakk. Etter hvert kom også nye spillere fra juniorlaget, som Petter Salsten, Ole Eskild Dahlstrøm og Tommy Jakobsen. Senere også brødrene Arne og Lars Bergseng fra Lillehammer, samt Geir Hoff. Det krydde av klassespillere, og ser en tilbake, er det ikke få landslagsspillere med bakgrunn i Furuset, sier Erik. Furuset fikk et luksusproblem.

Talentfabrikken

Svært mange av de spillerne som har gledet - og fortsatt gleder - fansen til de ulike topplagene er ruget og klekket ut i Furuset. Faktisk flere enn de fleste aner: Bjørn "Botta" Skaare, Håkon Lundenes, Øivind Løsamoen, Knut Johansen, Sven Lien, Sigurd Thinn, Tommy Jacobsen, Ole-Eskild Dahlstrøm, Knut Walby, Petter Salsten, Rune Hansen, Frank Vestreng, Cato Tom Andersen, Lars Bergseng, Torbjørn Orskaug, Jørgen Salsten, Steve Allman, Martin Andresen og Anders Myhrvold ! Bare for å nevne noen...

-----------------------------------------------------------------------------------

At det skulle bli slutt på "bøtter" og gjeve titler visste selvfølgelig ingen noe om da 90/91-sesongen startet. Sannsynligvis visste heller ikke spillerne at hovedstyret i klubben kjempet en svært vanskelig kamp for å unngå konkurs. Furuset hadde styrket laget kraftig med superbacken Brian Tutt fra Canada, og Geir Hoff hadde et stort år som ble belønnet med gullpucken. Nok en gang klarte laget å komme seg til NM-finalen.

Året etter overtok Bjørn Mathisrud som hovedtrener, og forventningene til laget var skyhøye. Furuset fulgte opp sine beste tradisjoner med å utvikle nye toppnavn fra egne rekker: Tommy Jacobsen ble stadig utpekt som banens beste, og ble også beste norske spiller under OL-turneringen i Albertville.

-----------------------------------------------------------------------------------

Et nytt hundreår

Beholdningen i 1999 var NM-gull for eldre junior, noe som lovet godt for den framtidige rekrutteringen. Faren for å miste talentene var likevel overhengende. Andre klubber hadde et godt øye til juniorene, og også denne sommeren mistet Furuset flere spillere i landslagsklasse.

-----------------------------------------------------------------------------------

Jeg har lært meg at det vi er enige om gjør oss sterke, og det vi er uenige om bringer oss videre. Dette bør være et motto som alle kan ta til seg, og kan vi holde diskusjonene internt, vil vi utad fremstå som en organisasjon som har satt seg klare mål og retningslinjer for å nå målene. Dette tror jeg det er mulig å få til. Derfor har jeg heller ingen problemer med å kaste ut påstanden om at i år 2005 er Furuset Ishockey i toppsjiktet av alle seriesystemer de er med, i samtidig som at det er etablert organisasjoner som har både resurser og forutsetninger for å drive innenfor sunne sportslige og økonomiske rammer.

Jeg utfordrer alle, ta opp hansken og gi din skjerv og innsats slik det blir bestemt. Så kan vi føre regnskap i 2005 for å se på resultatene, avslutter en entusiastisk Leif Johansen.

 ___________________________________________________________________

Dette var kun et lite utdrag fra historieboken :
Furuset og takk for det.